Microsoft och öppenhet

Av Mats Sjövall den 4 Juni 2014

Det är väl synd att säga att Microsoft är kända för sin öppenhet, men nu verkar det faktiskt som man tar flera stora kliv för att öppna upp det man gör på utvecklingssidan. Jag hörde nån som sa att på Microsoft måste man numera motivera och ha väldigt starka argument för att INTE släppa det sitt team gör som Open Source.

Project Roslyn har Microsoft jobbat ett bra tag med nu och är en omskrivning av .Net kompilatorn. En kompilatortjänst kallar man det för och innehåller förutom en VB och C# kompilator, API:er för kodanalys och kodrättningar.
På Build konferensen i april så tillkännagav man att Roslyn skulle släppas som Open Source och live på scen så publicerade Anders Hejlsberg Roslyn på Codeplex :)
Roslyn kommer i nästa version av Visual Studio som det finns en preview av att ladda ner.

Man har även publicerat källkoden till hela .Net biblioteken som referens och finns att browsa på webben.
Nu fattas väl bara att Apple Open Source:ar Swift ;)

BØLGETRENING I NIDELVA

Av Linn Eikeland den 20 Maj 2014

Helgen etter påske reiste 21 spente Combitechere på tur til Nidelva for å trimme kjernemuskulaturen i havkajakk blant fosser og stryk. Målet for helgen var bølgetrening og destinasjonen var valgt av hovedinstruktør Jan Fasting. Det skulle vise seg å bli en makeløs tur i strålende sol og 3 grader kaldt og svært så hurtig rennende vann.
Fire av deltakerne satt i kajakk for første gang og ble drillet i egenredning og kameratredning, og Jan sørget ellers for en bratt læringskurve der samtlige fikk kjenne på sommerfuglene i magen idet de utfordret komfortsonen innenfor oppleggets trygge rammer. For at alle skulle føle seg komfortable med nivået, ble det lagt til rette for at man enten kunne line kajakken sin ned det bratteste stryket, og padle i flåte sammen med instruktør i mindre stryk. De fleste valgte imidlertid å padle selv, og til tross for en del velt hadde mange veldig god kontroll. På kort tid ble kompetansen løftet fra våttkort-nivå til å traktere havkajakken i kraftige stryk. Hver og en sloss mot sine demoner, og med magene fulle av løpske kameler, vant deltagerne terreng og flyttet grenser hinsides hva de fleste trodde var mulig på forhånd.

En Combitecher på full fart ned elvestryket.
En Combitecher på full fart ned elvestryket.

Men uten mat og drikke duger helten ikke, og Desmond Ngoni Utete fra Zimbabwe, campens egen gourmet-kokk, sørget for at ingen gikk sultne med sin fantastiske bush-kokkelering. Desmond har erfaring fra å jobbe på safari i Afrika, og tilberedte mat av fantastiske råvarer med letthet og vant eleganse på det portable utekjøkkenet.

Combitechere i flåte.
Combitechere i flåte.

Desmond disker opp for sultne Combitechere.
Desmond disker opp for sultne Combitechere.
Foran kjøkkenet står Tommi Pohjaniemi, John-André Bjørkhaug,
Herdis Sanderud, Anne Helen Vaage Flørenæs.
Bakre rekke: Remi Sandberg, Marthe Rebnor og Fredrik Galtung.

Jan stilte selvfølgelig opp med badstue; en lavvo utstyrt med egen vedfyrt ovn – vi var ikke overrasket. Etter litt padling/«bading» i det kalde vannet var det herlig med litt opptining. Noen valgte å bade, uten tørrdrakt, innimellom slagene i badstuen, mens andre var mer påpasselige med å holde døren til badstuen lukket så mye som mulig.

Fint å ha en pause.
Fra venstre: Lasse Berg Andersen, Renate Espeland,
Jan Fasting, Tommi Pohjaniemi, Herdis Sanderud,
Espen Gjøs, David Wimmercranz, Fredrik Galtung,
Marthe Rebnor, John-André Bjørkhaug, Truls Andersen

Samlingsstedet på turen var leirbålet, hvor alle måltider ble inntatt. Også underholdningen rundt leirbålet holdt høyt nivå, og på lørdagen ble alle overrasket av Keith Austin fra Dr. Hook, som innfridde med gitarspill, sang og stand-up etter middag. Flere kollegaer møttes for første gang denne minneverdige helgen, og den unike opplevelsen sørget for at stemningen var høy og at praten gikk lett.

Generelt var opplegget helt unikt og meget imponerende, og deltagerne likeså. Det er mye og mange som har gjort uslettelig inntrykk på turen til Nidelva, og noe av det største var å oppleve hvordan Combitecherne trosset frykten for den fossende elva, satte utfor og vant. Utfordringene man opplever på en slik tur gir en sjanse til å kjenne på personlige mekanismer som slår inn når en står overfor ukjente og vanskelige situasjoner. Samtidig gir det å lykkes en viktig mestringsfølelse, og den felles opplevelsen styrker samholdet kollegaer imellom. Prosessen tvinger alle til å være ærlige hva gjelder sine svake og sterke sider, og det å ‘kle seg naken’ på en slik måte krever mot. Men kommer man til det stadiet der man har kjent på frykten og siden den friheten det er å være helt seg selv i lag med kollegaer, kjennes det mer naturlig å henvende seg til hverandre for hjelp og støtte i andre sammenhenger, noe som viser seg å være veldig fruktbart og effektivt både på individnivå og bedriftsnivå.

Nå er det bare å glede seg til neste tur i havgapet rundt Lyngør i November.

Mjelde trente seg på eskimorulle i bakevjen i Nidelva.
Det skulle ikke stå på ivrigheten i hvertfall: Noen ville ikke gi seg med padlingen med det første,
og Jan Mjelde trente seg på eskimorulle i bakevjen i Nidelva,
med god hjelp og instruksjon fra Remi Sandberg.

Sevärt från Build 2014

Av Mats Sjövall den 5 April 2014

Mountain Biking

Av Linn Eikeland den 27 Mars 2014

Mountain Biking på Fuerteventura!
Hvem: Jan, Hilde, David, Simen, Kjetil, Ole Øyvind, Jan Ole
Rute: Fuerteventura; Las Playitas – Gran Tarajal – Las Playitas

Mountain Biking  på Fuerteventura 1
Gjengen slo rast et lite stykke på vei opp
fjellkammen, Payitas til høyre i bakgrunn.

3 mars var en fridag i padle-timeplanen og det ble det klart at noen måtte ut og sykle i terreng, og det fort! Jan- for undertegnede den levende friskuslegenden, iverksatte de nødvendige tiltak for å etablere en rute over fjellet til Gran Tarajal. Vel vitende om at vi var i trygge hender, ble sykler, noen dempet foran andre foran og bak, hyret hos Playitas-ressortens sykkelsenter. Tidspunktet for avreise ble satt til klokka 09:00 om morgenen og vi planla å være tilbake ved hotellet rundt lunsj.

Om morgenen den dagen stillet gjengen ved resepsjonen som avtalt og sammenliknet utstyrspakker og bekledning. Som tidligere nevnt var ikke alle samkjørte når det gjaldt hvorvidt en trengte en stiv bakramme,- eller en dempet (dette lærte vi å skille mellom som ‘hardtail’ eller ‘softtail’), men vi var alle tydeligvis enet om å anvende hjelm og solbriller. Hjelm for å redusere risikoen for skallebrist og solbriller for å redusere risikoen for å se ut som man var redd for skallebrist.

Med vann på flaska og godt mot satte vi av sted. Temperaturen tillot t-skjorte og shorts, så da hadde vi som enhver samvittighetsfull skandinav i syden heftet dette antrekket. Den første etappen var en slak men lang stigning østover som deretter vendte tilbake mot vest, opp langs ryggen på høyden sør for Playitas. Et stykke oppe i høyden fremsto golfbanen og hotellanlegningen som en sløret oase i det ellers brune ørkenlandskapet.

For øya Fuerteventura er en ørken, muligens ikke med hjemmel i Oxoford dictionary, men den oppfyller i alle fall undertegnedes definisjon av ørken. Landskapet kan minne om Svalbard, om enn litt mer solfylt. Det er nemlig fritt for trær og busker; trelinja synes trukket ned til anklene på denne øya.

Det går oppover i motbakke sies det, og foruten litt pusting og pesing så forsertes stigningene med det som bare kan beskrives som besluttsomhet og vilje. Davids oransjegule solbriller og grønne sykkelhjelm bare forsterket inntrykket, – gjengen var i maksimum løsningsmodus. Vi fikk forøvrig bekreftet at det er på toppene det blåser.

Mountain Biking  på Fuerteventura 2
Hilde, David og Simen i mestringsmodus.

Etter den første høyden deltes veien i to, en mot nord og en mot sør. Vegen mot sør hadde tatt oss direkte ned til Gran Tarajal, så vi for nordover. Jan visste sikkert hvor vi var på vei- han er mannen man setter sin lit til ved slike veivalg. Etter krysset endret oppdragets art seg: nå gjaldt det ikke lenger om hvor mye watt som måtte inn i systemet, men heller å sørge for at negativt arbeid ikke generertes mens hendene ikke var på rattet (som styret ble kalt under bestigning.. Jaja, lufta er tynnere i høyden).

På dette tidspunktet hadde sykkelen til Simen utviklet en kronisk klynkelyd, og den var kanskje på sitt mest prominente under oppbremsinger. Det var som sykkelen i sin klagesang advarte oss mot farene for fall. Det var bratt, skarpe kampesteiner, løst underlag, tornebusker – kort sagt et utilgivelig terreng. Godt var det at vi var utstyrt med solbriller og hjelm. Jan var som enhver samvittighetsfull guide utstyrt med tamponger og tape, så jeg anså oss sikret tilstrekkelig for lendets potensielle farer (tamponger er Jans svar på enkeltmannspakker- før dere trekker i tvil hans kjønn). Ikke lenge etter, på vei nedover til det som skulle vise seg å være en strand, maktet ikke framhjulet til Simen mer. Denne karens gravitas kan ikke dempes av et par bar med luft beskyttet av kevlar. Etter litt veiledning fra Jan og et par slanger senere var sykkelen lappet sammen og god som ny.

I mellomtiden hadde resten av gjengen syklet ned til en slags strand hvor vi alle var enige om at terrengsykling med lett terrengsykkel jammen ikke var så værst. Litt påfyll med powerbars og så var det på tide å komme seg tilbake til destinasjonen for lunsj.

Vel framme i Gran Tarajal ble det nyt «gelato», cafe espresso og cafe americano. På kafeen skiltes de som hadde noe anliggende i Playitas etter lunsj og de som ikke hadde det. De som hadde valgt å ikke ha noen anliggender, satte seg på sykkelen igjen for å sette skinker og dekk på en ny prøve. Ikke mer en to meter senere viste det seg at min sykkel hadde valgt å kvitte seg med lufta i framdekket. Det hadde den ikke fått beskjed om, og etter å ha fylt på mer luft fortsatte turen for Jan, Ole Øyvind, David og meg. Litt lenger opp i skråningen viste framdekket igjen sin resolutte vilje i ikke å holde på luft etter ønsket trykk. Dette medførte et dekkskifte igjen. Akk de strukturgutta får det jammen til!

Vår eminente guide førte oss opp til en ny høyde. Som antrekket antydet, var det endra mer mestring på gang på toppen, og symbolet på gjenoppstandelse (se bilde) ble startpunktet for vår nedstigning til Playitas. Med gruppen tynnet ut var tempoet skrudd litt til. Tidligere spurter i nedoverbakker gled sømløst inn i hverandre og hjernen hadde bare en oppgave- sørg for at evnene holder tritt med pågangsmotet. Her kniptes skinkene sammen, syklistene førte sine jernhester fra sving til sving, forserte steiner, busker og doseringer etter hvert som de ble slynget inn i fokus, godt beskyttet av solbrillene selvfølgelig.

Avslutningsvis flatet helningen ut og tempoet steg enda mer. Her medførte nemlig ikke et fall at en risikerer et fall etter et fall etter et fall. Nå pumpet hjertet mitt til takten av tungrock -muligens Kvelertak med Kvelertak. På sørsiden av resorten stoppet Jan for å bekrefte for gruppen den følelsen jeg mistenkte vi delte med et utrop; faen for en kul tur!

Kjetil Dahl

Mountain Biking  på Fuerteventura 3
David W på sin 29’’ hardtail, retning nord
ligger til høyre, sør ligger til venstre.

Aloha

Av Linn Eikeland den 21 Mars 2014

Bild från Fuerteventura

Combitech har nå hatt en herlig og varm uke på Fuerteventura. Kajakkpadling sto på hovedmenyen og soling og andre aktiviteter var dessert.

Fåtallet av de ansatte hadde erfaring fra kajakkpadling før vi ankom Fuerteventura. Målet med turen var at alle skulle reise hjem med kajakkerfaring i bagasjen. Flere av de ansatte hadde gruet seg til å sette seg i en kajakk for første gang og begi seg ut på det store åpne hav. Heldigvis ble utfordringen tatt på strak arm og i løpet av uken på «Europas Hawaii» var de aller fleste trygge i kajakken. I løpet av uken ble det trent hardt på padleteknikk og både kameratredning og egenredning.

Å innrømme sine svake sider er ikke alltid like enkelt, men for å klare å nå målet om å krysse Skagerak er det nødvendig å bli trygg på å ha hodet under vannet. For flere var tanken på å dukke hodet under vannet, fastspent i en kajakk, skremmende. Gjennom samarbeid og godt samhold kunne vi sammen bli tryggere i vannet og de fleste klarte å overvinne denne frykten. Man kan trygt si at flere gikk utenfor komfortsonen sin og opplevde mestring – og alle vet at det er utenfor komfortsonen «the magic happens».

Selv om de aller fleste føler seg trygge i en kajakk nå, mener fortsatt flertallet at Danmark er for langt unna. Mer trening i kajakker øker forhåpentligvis andelen som anser krysningen av Skagerak som oppnåelig.

Turen ble preget av godt sosialt samhold med gode samtaler og bedre bekjentskaper. Slike turer er verdifulle når de ansatte er spredt for alle vinder.

Tusen takk for en fin tur!
Hilde og Silje